Av Runa Helmersen
Psykomotorisk terapeut og avspenningspedagog, dap (Danske Afspændingspædagoger)

”Jeg kjenner ikke kroppen min fra halsen og ned,” sa hun, ”den er bare som en stor klump.” Hun var pent kledd og lett sminket. Satt avventende ytterst på stolen. Jeg så at hun var litt kortpustet, at det var en ørliten bevegelse over brystet hver gang hun pustet. Hun hadde vært til mange utredninger og gjennomgått flere slags behandlinger i helsevesenet. Diagnosene var blitt som følgesvenner i livet. Nå skulle hun prøve å bli kjent med kroppen sin. Det var skummelt. Jeg inviterte henne dypere inn i stolen hun satt i. Kunne hun kjenne at stolen gav støtte i ryggen? Jo, men da måtte hun ha vesken sin i fanget. Holde på den liksom. Ellers følte hun seg så naken. Ryggen kunne forsiktig slippes inn til stolryggen. Skuldrene senkes. Hun merket kroppen sin via stolen og vesken. Slik begynte vi å arbeide med hennes kroppsbevissthet.

Kroppsbevissthet
Kroppsbevissthet er et velkjent ord, men hva er det egentlig? Det finnes flere måter å definere det på. Her følger en definisjon fra den danske avspenningspedagogikken:

Kroppsbevissthet er det enkelte menneskets bevissthet om egen kropp og innbefatter bevissthet om kroppens funksjon, dens tilstand, behov og muligheter. Denne bevisstheten bygger på en bevisst registrering av sanseinntrykk fra kroppen og kjennskap til kroppens måte å fungere på, og inneholder en viten om kroppens egenskaper, behov, evner og muligheter. (Moltke 2002).

Det er store ord langt fra min klients hverdag. Men veien dit er mulig. Også for henne. Hun registrerte svært få sanseinntrykk fra kroppen nedenfor halsen. Etter måneder med trening, gjentagelser, samtaler og kroppsbehandlinger var hun i stand til å kjenne hele kroppen sin, merke at hele kroppen hang sammen, og at hun og kroppen var ett. At kroppen ikke var noe hun gikk tur med, men noe hun var inni. På godt og vondt. Og etter hvert mer godt enn vondt. Via denne treningen og behandlingen ble hun etter hvert i stand til å kjenne lyst, sult, ro og nytelse, ikke bare smerte, sorg og savn.

For mange mennesker er kroppen bare noe som er der - inntil den gjør vondt. Det var et under for denne kvinnen da hun skjønte hvor mye som foregikk inni kroppen hennes av gode og livsnødvendige prosesser. Hun likte ikke kroppen sin, og strevde hardt med budskap som at ”du må lære å bli glad i kroppen din.” Kroppen så ikke ut slik hun ønsket. Da hun skjønte hvor godt kroppen arbeidet for henne på innsiden, selv uten at hun likte den, sa hun: ”Nå ble det lettere for meg. For nå kan jeg i grunnen være takknemlig overfor kroppen.” Det ble et vendepunkt for henne.

Kroppsbevissthet er i denne sammenheng både å ha en faktisk kunnskap om kroppen – slik som fordøyelse, pust, sirkulasjon, fysiologiske reaksjoner på følelsesmessige tilstander – og kunnskap om kondisjon, styrke, musklenes spenningstilstand, vaner, kroppsholdning, kroppens kapasitet og muligheter osv.
Kvinnen fikk etter hvert lære hvordan pusten hennes påvirket smertene. Hun greide å fjerne visse smerter bare med en dyp pust. Hun lærte at smertene i ryggen hang sammen med at hun holdt inn magen. At smerter i hånden hadde sammenheng med stramme muskler mellom skulderbladene og at smerter i beinet kom fra stramme setemuskler.  At hodepinen kom av hvordan hun bar kroppen sin og skuldrene sine, og at når hun kom ned på flate sko så ble det faktisk lettere å puste. Alle disse plagene kan avhjelpes med enkle øvelser i kombinasjon med forståelse av hvorfor og i hvilke situasjoner disse smertene dukker opp.

Kroppsopplevelser
Men kroppen har også en annen dimensjon: Den følelsesmessige og spirituelle.  Denne preges av følelser, drømmer, forestillinger, symboler, energier og fantasier knyttet til kroppen. Dette kalles for kroppsopplevelser (Moltke 2002) i den avspenningspedagogiske tradisjonen. Disse kan være vanskelige å skille fra kroppsbevissthetsopplevelser, men her er noen eksempler:

”I dag var jeg i skogen og da jeg hørte fuglesangen var det plutselig som om skogens ro tok plass i kroppen min! Det ble så lett og lyst og godt der inne.”

”Jeg grudde meg så jeg hadde klump i magen før eksamen. Da eksamensoppgavene ble delt ut, kjente jeg hjertebank. Etterpå – da eksamen var overstått – var jeg bare tom.”

”Når du tar på overarmen og den vonde skulderen min, kom jeg til å huske at de eldre brødrene mine dunket meg på overarmene med knokene sine da vi var barn.”

”Når jeg ser på meg selv i speilet mens jeg tenker negative tanker, vokser kroppen min.”

Noen av disse opplevelsene, er preget av følelser – både gode og vonde. Stressende opplevelser – som nervøsitet foran en eksamen – vil utløse fysiologiske forandringer i kroppen. Nivået av stresshormoner øker, og det autonome nervesystemet sørger for at kroppen kommer i høy arousal, d.v.s. hjertet banker fortere, man svetter i hendene osv.

Hukommelsen kan også være knyttet til kroppsopplevelser. Hukommelse handler om lagring av informasjon. Dette gjøres enkelt sagt i form av innkoding, lagring og gjenhenting av denne informasjonen. Når informasjonen skal hentes fram fra hjernen, så er det lettere å hente den fram jo flere ”stikkord” denne informasjonen er forbundet med. For eksempel vil vi lettere huske et menneske hvis vi samtidig husker hvilken situasjon vi var sammen i, eller hvilke klær vedkommende hadde på seg, eller hvilken følelse vedkommende utløste i oss via noe hun eller han sa eller gjorde. Slik kan man også forstå begrepet ”kroppen husker:” Når kroppsdelen som ble slått hos klienten min ble berørt av meg, kom informasjonen om slagene fra barndommen fram i hennes bevissthet. Hun hadde ikke husket dette før.

Men kroppsopplevelsene kan også være forstyrret, som for eksempel hos spiseforstyrrede personer som tror at kroppen er mye større enn den faktisk er. Evnen til å kunne skjelne mellom de indre, kroppslige impulsene og impulsene fra omverdenen, er viktig for å kunne ha et realistisk forhold til seg selv og omverdenen. Når forestillingen om kroppens evner stemmer overens med viten om kroppens evner, har man en realistisk forståelse av kroppens evner.

Opplevelse av indre rom hører også med til kroppsopplevelsene. Selv om vi alle vet at det er fysiske rom inne i kroppen, for eksempel i tarmer og lunger, så er dette noe de færreste tenker over eller opplever bevisst. Men like fullt er de der, disse rommene og er en del av oss. For noen vil kroppens indre rom være fysiske, for andre vil de være emosjonelle eller spirituelle. Noen finner stillhet og hvile i sitt indre, andre finner kanskje ut hvor mye andre mennesker fyller i deres indre. På denne måten blir kroppsopplevelsene til en oppdagelsesreise og en økende bevissthet om hvem man er og hvordan man reagerer på situasjoner, mennesker, belastninger og utfordringer.

Kroppsopplevelser er en vesentlig og naturlig del av menneskelivet, men hvis de blir for dominerende, mister man lett taket i den fysiske virkeligheten, og man kan få vanskeligheter med å orientere seg. Livet kan preges av kaos og manglende forståelse av sammenhenger mellom den indre og den ytre verden.
I en balansert tilstand, der kroppsopplevelsene kan rommes av personen uten at man mister fotfestet eller oversikten, er kropps-opplevelsene en berikende og viktig del av selvopplevelsen, og kan fungere som en veiviser fra det indre til det ytre livet. Kroppsopplevelsene forteller oss om noe av det som foregår i oss, og kan være en kilde til selvutvikling og kreative uttrykk, til refleksjon og opplading av energi (for eksempel under avspenning).

Kroppsbilde
Dette er den samlede oppfattelsen av kroppsbevisstheten og kroppsopplevelsen, og relaterer seg til begrepet selvoppfattelse. (Moltke 2002). Kroppsbildet kan være mer eller mindre realistisk, slik som selvoppfattelsen kan. Et kroppsbilde som bærer preg av balanse mellom kroppsbevissthet og kroppsopplevelse, gir forutsetninger for en god livskvalitet og god helse. Det realistiske kan skape klangbunn for følelsene, og være med til å avbalansere disse i forhold til virkeligheten. Kunnskap om kroppen og hva vi kan gjøre for å hjelpe kroppen på rett vei sammen med forståelse av psyken og det øvrige livet vi lever, gjør oss bedre i stand til både å ta vare på oss selv, forebygge sykdom og i noen tilfeller langt på vei helbrede sykdom. For eksempel psykosomatisk sykdom og stressrelaterte sykdommer. Men også ved en del lettere psykiske lidelser vil arbeidet med kroppen og forstå seg selv via kroppen kunne være en svært god hjelp.

(Artikkel i DAP afspænding og psykomotorik 2/2009)
Av Runa Helmersen

Afspændingspædagogikkens metoder kan berige bevægelsesterapeutiske processer. Den norske afspændingspædagog, Runa Helmersen, fortæller om sine erfaringer på et distriktspsykiatrisk center.

Det finnes lite litteratur på området bevegelsesterapi. Selv har jeg funnet relevant litteratur innenfor psykodrama, gestaltterapi og integrativ bevegelsesterapi (ibt) som er en metode innen integrativ terapi. Ibt har et svært sammenfallende menneskesyn med avspenningspedagogikken, og bruker da også Gerda Alexander som en av sine inspirasjonskilder. Det finnes også danseterapeutiske utdannelser med egnet litteratur. Men bevegelsesundervisningen fra det psykomotoriske fagfeltet er et svært godt egnet utgangspunkt for bevegelsesterapi. Mange psykomotoriske øvelser kan brukes som et psykoterapeutisk virkemiddel hvis man i tillegg har litt kunnskap om gruppepsykoterapi og/eller psykiatri.

Innlevelse aktiviserer egne følelser

Temaer som ofte går igjen i grupper der deltagerne har lettere psykiske lidelser, er grensesetting, personlig rom, tørre å slippe seg løs, ikke ta seg selv så høytidelig, våge å være synlig, negativt forhold til kroppen og til berøring. Jeg bringer alltid inn de psykomotoriske temaene forankring, kroppsbevissthetstrening, pust og avspenning. Når dette omsettes til bevegelse, bruker jeg ofte musikk som inspirasjon og lett oppvarming, deretter kan det arbeides fritt på gulvet, i sirkel, i par eller på matter. Jeg bruker gjerne alminnelige, funksjonelle bevegelser som å gå, stå og sitte som utgangspunkt, og kan gi ulike instruksjoner underveis. For eksempel: ”Kjenn hvordan føttene dine har kontakt med gulvet når du går. Kan du rulle over foten?” Eller: ”Hvordan har du i skuldrene når du går? Kan du slippe dem ned?” Noen ganger kan bare det å gå og gå og gå over gulvet gjøre at skuldrene faller ned av seg selv.

Både i gruppeterapi og bevegelsesterapi gjelder de samme prinsippene som Yalom skisserer (se nedenfor under ”gruppeprosesser”). I en gruppeterapeutisk prosess vil det å uttrykke følelser, reflektere over seg selv og egne reaksjonsmønstre, samt delta i andres prosesser være blant de viktige faktorene for å få noe ut av terapien. Ved å leve seg inn i andres prosesser, aktiviseres ens egne følelser. Andres erfaringer og livshistorier vekker mange ganger glemte minner. Selv om ikke alle deltagerne kommer til orde hver gang, vil det være slik at alle opplever noe selv om bare en eller to har vært i fokus. Intervensjon av en enkelt gruppedeltager regnes som det samme som at alle får den samme interveneringen. Gruppedeltagerne identifiserer seg med hverandre og særlig med den som er i fokus. Det er viktig å trekke de andre inn hverandres prosesser, for ellers blir det ikke gruppeterapi, men individuell terapi i gruppe.

Gruppedeltagerne inntar også ulike roller i forhold til hverandre, og situasjonen kan noen ganger sammenlignes med en søskenflokk der terapeutene har en slags foreldrefunksjon. Følelser som sjalusi, sinne og irritasjon kan godt dukke opp i løpet av gruppeprosessen. Det viktige er å få kontakt med hvor i ens egen historie disse følelsene stammer fra. Jo tryggere en gruppe er, jo lettere er det å våge både å åpne seg, dele erfaringer og utprøve nye væremåter. For noen kan det handle om å bli bedre til å vise følelser, for andre kan det handle om å våge å sette grenser i forhold til andre mennesker eller lære å ikke ta seg selv så høytidelig, leke og erfare at det ikke er farlig å dumme seg ut. Latter og humor er forløsende, så sant det ikke forsterker et mønster som handler om å unngå å vise hva man egentlig føler. Av og til trer vi et skritt tilbake, tar et overblikk over situasjonen og inntar et såkalt metaperspektiv. Vi kan for eksempel ”fryse” en situasjon som har oppstått, og kikke på den ”utenfra”. Hva skjedde her? Hvem følte hva innvendig? Hvordan foregikk kommunikasjonen?

Øyeblikkets kunst

Bevegelsesterapi slik jeg praktiserer det, baserer seg på min kunnskap og erfaring som avspenningspedagog og gruppeterapeut. Når jeg arbeider sammen med andre terapeuter (som psykolog, psykiater eller psykoterapeut) bruker jeg selvfølgelig mine medterapeuters erfaringer og kunnskaper innenfor deres fagområder i planleggingen av bevegelsestimen. Innholdet varierer fra gang til gang, avhengig av hvilke temaer som er aktuelle i gruppa for tiden. Hvis mange av deltagerne har smerter og søvnproblemer kan jeg for eksempel legge opp til avspennings- og åndedrettsøvelser. Hvis det er redsel for å si fra, sette grenser eller vise sinne som er hovedproblemet for mange, kan vi arbeide med fysiske styrkeøvelser både alene og i par for å kjenne på egen styrke. Hvis gruppeprosessen har gått litt i stå, gir bevegelsesterapien glimrende muligheter for øvelser/oppgaver som kan åpne eller provosere frem reaksjoner. Jeg diskuterer ofte med min medterapeut, og vi kan også sammen legge en plan. Men som regel blir det ikke slik vi har planlagt! Dette er øyeblikkets kunst, og evnen til å ta ting på sparket er avgjørende.

 

En lett og humoristisk stemning gjør det litt mindre farlig å bevege seg så andre ser en. Mange sliter med vonde erfaringer fra barndom og skolegang, fra gymsal eller andre sosiale sammenhenger. Noen ganger gjøres det individuelle psykoterapeutiske intervensjoner i bevegelsesrommet, men det er som regel bare hvis noen av bevegelsesoppgavene har utløst psykiske reaksjoner. Det blir imidlertid alltid gitt rom for samtale og refleksjon underveis. Når bevegelsesterapi er en del av et gruppeterapeutisk forløp, vil de dypere refleksjonene og psykoterapeutiske intervensjonene helst foregå i samtalegruppene. Temaer fra bevegelsesterapien kan det godt arbeides videre med i samtalegruppene, eller omvendt. F. eks. kan det være mye god eksponeringstrening for angstpasienter i å våge gå over gulvet og se andre inn i øynene, eller å bli betraktet av en partner mens man går rundt på gulvet.

Å kjenne seg selv og sin kropp

Jeg skjelner mellom øvelser som øker kroppsbevisstheten (pedagogiske og funksjonelle øvelser), kroppsopplevelsen (følelser, forestillinger og fantasier), selvoppfattelsen og den sosiale kompetansen. Men jeg kan også tenke i rom, tid, vekt og/eller flow når jeg planlegger et øvelsesforløp. Hvis ferdighetsnivået og trygghetsnivået er lavt, tenker jeg i begreper som forankring, tyngde, sentrering, balanse og pust – altså individuelt, eller autonomt, arbeid. Når trygghetsnivået øker, går jeg videre med begrepene rom, grenser og lek. Her begynner øvelsene å integrere kontakt med andre, fysisk eller ikke-fysisk. De trenede og trygge vil etter hvert kunne utfolde seg mer innenfor disse siste områdene, samt også innenfor områdene gi-og-ta-imot, åpne-lukke, partnerarbeid og berøring som vil komme som neste ”trinn” i et utviklingsforløp. Men dette er naturligvis en svært skjematisk oversikt. I bevegelsesrommet vil ofte trinnene overlappe hverandre. Avspenningsøvelser går som en rød tråd gjennom alle trinnene, dosert etter nivå/trygghet i gruppa. Det er en forutsetning for mest mulig fri bevegelse og samhandling med andre, at man kjenner seg selv og egen kropp. Avspenning er et svært godt egnet virkemiddel for dette, samtidig som det gir en nødvendig pause og dyp hvile.

Kunnskap om kroppen og kropp/følelser gir økt trygghet, derfor vil det alltid være en overlapping mellom det pedagogiske og det terapeutiske arbeidet. Noen øvelser vil være konfliktavdekkende, dette gjelder særlig de som øker kroppsopplevelsen. Hvis det er aktuelt å arbeide dypere eller mer konfronterende, lar jeg vedkommende bli lenger i øvelsen, og kan oppfordre til å synke dypere inn i følelsen, overdrive den eller slippe den løs/puste den ut. Et naturlig spørsmål vil ofte være: ”Hvor husker du denne følelsen fra?”

Intellektuell forståelse

Mange vil si at bevegelsesterapi er en ikke-verbal terapiform, noe jeg ikke er enig i. Men man bruker mindre ord enn i samtaleterapi. I bevegelsesterapi settes ofte ord på opplevelser og følelser etter at man har kjent på dem. Og fremfor alt kan man trene konkret og fysisk på det som er vanskelig, og etter hvert (forhåpentligvis) oppnå bedre mestring. Bevegelsesrommet kan sees på som et slags prøverom – eller laboratorium - der man kan prøve ut nye bevegelser og nye ferdigheter. All terapi medfører forandring, men ofte er den intellektuelt ervervede forståelsen for nødvendig forandring ikke nok for å kunne integreres i det fysiske og praktiske livet. Da kan bevegelsesterapien gi flere muligheter. For eksempel:

En pasient snakket og snakket i ett sett uten å være i kontakt med følelsene sine. Hun følte seg anspent og stresset og hadde skuldrene opp under ørene. Hun oppdaget under en øvelse der de skulle gjøre langsomme, slow-motion-bevegelser, at hun ble enda mer stresset av å bevege seg langsomt. Hun kom i kontakt med hvor hurtig hennes egen indre rytme var, den harmonerte slett ikke med de langsomme bevegelsene. Men de langsomme bevegelsene fikk etter hvert skuldrene hennes ned og hun ble ikke så ”snakkesalig”. Da hennes indre og ytre rytme begynte å harmonere, kom tårene frem, og følelser hun hele tiden hadde ”løpt fra” begynte å slippe fram.

En annen pasient som alltid ”stilte seg bakerst i køen” og lot alle andre komme til først, viste plutselig en annen side ved seg da det ble utdelt baller og instruksjonen lød: ”Kom og hent dere så mange baller dere kan få tak i!” Hun løp fram og kastet seg over fem baller, mistet to i gulvet, måtte lekeslåss litt med en annen som prøvde ta dem fra henne før hun greide å få dem igjen. De lo mens de slåss. Men plutselig gikk det opp for henne hva hun hadde gjort, og da ble hun veldig stille. Så ble hun nesten litt kvalm over at hun hadde turt å løpe fram og ta så mye plass foran de andre, men langsomt kom gleden. Det viste seg at hun hadde en lekende side som hun aldri viste fram annet enn når hun var sammen med barn.

Gruppeprosesser

Grupper finnes overalt der mennesker samles. De kan være positive, destruktive, samlende, ekskluderende, terapeutiske, pedagogiske, selvhjelps, lekende, kunstneriske osv. Det er nyttig å vite litt om gruppeprosesser og faktorer som påvirker en gruppeprosess når man arbeider med undervisning eller behandling av mennesker i grupper.

Irvin D. Yalom, amerikansk gruppepsykoterapeut og professor i psykiatri, har skrevet en lærebok i gruppepsykoterapi: The Theory and Practice of Group Psychotherapy. Her lister han opp 11 terapeutiske faktorer som er viktige for gruppeprosessen i psykoterapeutiske grupper:

1. Installasjon av håp – man opplever at andre blir bedre/har blitt bedre
2. Universalitet – vi er alle i samme båt
3. Informasjon – råd og veiledning fra andre gruppedeltagere, informasjon fra gruppeleder
4. Altruisme – være til hjelp og nytte for andre, gir mer selvrespekt
5. Korrigerende erfaring av primærfamilien – tidlige familieerfaringer gjennomleves pånytt og forstås på en ny måte
6. Lære sosialiseringsteknikker – gruppen blir en arena for å prøve ut nye væremåter i samhandling med andre
7. Imitasjon – begynnende nyidentifisering, midlertidig identifisering med andres terapeutiske arbeid, ”hva om jeg hadde gjort som han?”
8. Interpersonlig læring – aksen i den terapeutiske prosessen:
   1. Betydningen av interpersonlige forhold
   2. Korrigerende emosjonell erfaring
   3. Gruppen som et sosialt mikrokosmos
9. Gruppesamhold- man føler seg verdsatt, anerkjent, respektert og ivaretatt, som en betydningsfull del av et kollektivt betydningsfullt prosjekt

10. Katarsis – etter å ha uttrykt følelser, opplever man en renselse eller en lettelse, annerledes enn om man gjør det i enerom
11. Eksistensielle faktorer – mulighet for å arbeide med eksistensielle spørsmål som døden, grensene for fellesskap med andre, om ansvar og frihet, skjebne og meningsløshet

Disse faktorene er viktige i enhver gruppe der man arbeider med vekst og læring, enten den er psykoterapeutisk, bevegelsesterapeutisk, pedagogisk, veiledende eller på annen måte har et fordypende innhold der man utveksler erfaringer og gir hverandre impulser og tilbakemeldinger. Selv om man ikke arbeider med gruppeterapi, er det bevisstgjørende å være klar over disse faktorene.

Nyttige regler

Det er også nyttig å ha noen grupperegler i en terapeutisk gruppe. Disse kan gruppa sammen bli enige om, men hvis det er slow-open gruppe (der deltagerne slutter på ulike tidspunkter og nye kommer inn hver gang noen slutter), har man gjerne etablert noen faste regler som repeteres hver gang det kommer nye inn i gruppa. Disse reglene kan for eksempel være:

• Oppmøteplikt. Fravær må meldes og ha en ”gyldig” grunn.

• Taushetsplikt. Den er ikke juridisk, men for at et trygt klima skal utvikles, bør ingen fortelle noe fra gruppemøtene som gjør at andre kan gjenkjenne noen av gruppedeltagerne.

• Det er ikke anbefalelsesverdig å ha kontakt utenom gruppemøtene, fordi dette lett skaper undergrupper og ødelegger for den trygge fellesskapsfølelsen der alle skal føle at de har lik plass og vet like mye om hverandre. Dessuten kan enkelte gruppedeltagere begynne å ”bruke” andre hvis de får det dårlig ved å ringe eller oppsøke hverandre hjemme. Ansvaret for at den enkeltes prosess blir ivaretatt, er hos gruppeleder, men den enkelte er selv ansvarlig for hvor mye hun/han involverer seg og dermed får ut av terapien.
  

Gruppeleders rolle i en terapeutisk gruppe er å sørge for at gruppa holder fokus på gruppeprosessen, og at både den enkelte og gruppa som helhet blir ivaretatt. Det er viktig at lederen både viser empati, er tydelig og har evnen til å beholde oversikten over prosessen. Gruppeleder må kunne håndtere konflikter, fortreningsmekanismer, overføring/motoverføring, selv tåle å være gjenstand for overføringsreaksjoner samt kunne reflektere sammen med gruppa om hva som skjer/har skjedd i gruppa og mellom deltagerne.

 

Group mind

Gruppa som helhet utvikler en ”group mind”, et overindividuelt nivå eller fellesbevissthet der ”summen er mer enn delene.” Det blir som i et orkester: Hvert av instrumentene spiller hver sin melodi, men til sammen løftes dette til et nytt nivå der noe nytt skapes når alle melodiene spilles sammen.

Innenfor den gruppeanalytiske tradisjonen – som er en europeisk tradisjon med klare røtter til Freud og psykoanalysen, har Sigmund H. Foulkes introdusert begrepet matrix. Matrix beskrives som: ”Det bevisste og ubevisste kommunikative nettverk som binder gruppemedlemmene sammen og som påvirker dem i en slik grad at begreper som ”kollektiv” og ”individ” opphører å være motsetninger.” (Karterud 1999)

Kohut introduserte i 1976 begrepet gruppeselv som analogt til det individuelle selvet. Karterud skriver at gruppelitteraturen har manglet hensiktmessige begreper for å beskrive dette noe som eksisterer på overindividuelt nivå i terapeutiske grupper. Mange vil reagere mot begreper som gruppeånd eller gruppesjel, men de fleste vil akseptere karakteristikker som en aggressiv gruppe, en hevngjerrig gruppe, en passiv gruppe osv. Han aksepterer selv noe tvilende begrepet gruppeselv som et begrep som muliggjør refleksjon om gruppen som helhet. Gruppeselvet viser til en ”stabil organisering av mennesker” i organiserte grupper. Gruppeselvet viser til det prosjekt som gruppen er.

Fra en bevegelsesterapi-time på et DPS

Denne timen var planen å starte med å sitte på krakker og arbeide med ryggen, holdningen og åndedrettet. Deretter skulle vi ut på gulvet og arbeide mer dynamisk med partnerarbeid som skulle ha fokus på balanse/vekt/berøring. Gruppens deltagere var 7 kvinner med angst, depresjon og spiseforstyrrelser. Alle hadde også smerteproblematikk (fire hadde ryggsmerter) og to hadde berøringsangst.

Vi var to terapeuter, min medterapeut var psykiater. Jeg startet med å instruere i den sittende stillingen. Deltagerne fulgte instruksjonen, men etter få minutter fikk deltager J vondt i ryggen. Hun ble irritert over øvelsen, og kjente irritasjonen kroppslig i korsrygg, hofter og lår. Under individuell kroppsbehandling hos meg hadde J hatt tendens til å bli litt ”utflytende” (lettere dissosiasjon) når hun fikk behandling i disse kroppsområdene. Muskulaturen i området hadde vært hypoton, men siste kroppsbehandling hadde vist en forandring i muskeltonus. Den var ikke lenger hypoton, men var blitt fast og konsistent. I gruppeterapien hadde hun ofte reagert med en lettere dissosiering når vanskelige temaer ble berørt.

Denne dagen uttrykte hun en ny følelse i gruppa. Hun hadde fram til nå vært opptatt av å ta hensyn til de andre og uttrykt mest positive følelser. Psykiateren spurte om hun ville gjøre noe med irritasjonen hun følte? Det hang en bokseball i bevegelsesrommet. Hadde hun lyst til å slå på den? Nei, først var hun helt imot det. Men… hun hadde litt lyst til å prøve allikevel, hvis vi lovte å snu oss vekk og ikke se på henne. Alle snudde seg, og hun bokset. Vi hørte lyden. Hun bokset mange ganger. Så kom hun og satte seg: ”Nå føler jeg meg virkelig gæren! Som en virkelig psykiatrisk pasient!” ”Ja, hvorfor ikke ta det helt ut og benytte sjangsen når dere faktisk er her?” sa psykiateren, og alle lo høyt. En riktig befriende latter.

Så ble deltager T spurt om hun hadde lyst til å gjøre det samme. Nei, det var helt uaktuelt for henne. Men forresten…, kanskje hun hadde litt lyst allikevel… Hun tenkte seg om en stund før hun sa: ”OK, jeg prøver”. Denne gangen behøvde vi ikke snu oss, det var greit for T at vi så på. Hun slo i vei på bokseballen med flate hender og sterkt ekstenderte håndledd. Håndstillingen gav henne en ubeskyttet stilling for hendene. Hun fikk ikke på langt nær så mye kraft ut av boksingen som hvis hun hadde knyttet hendene. T selv syntes det var skremmende å kjenne på egne krefter. Hun var sterk, og når hun først kom i gang, fikk hun bare lyst til å fortsette mer og mer. Men hun stoppet. Hun hadde ofte sagt i gruppa at hun skrudde på en av-på-knapp når det dreide seg om behov og lyster. Hun greide ikke begrense seg hvis hun åpnet opp, sa hun, da ville hun bare ha mer og mer. Denne dagen beskyttet hun seg tydeligvis ubevisst mot å komme til å kjenne på hvor sterk hun faktisk var ved å ekstendere håndleddene i slagene.

Samtalen kom naturlig inn på sinne og aggresjon, noe alle deltagerne hadde det vanskelig med. Særlig deltager D. Hun satt alltid ytterst på stolen, klar til å sprette opp på minste varsel. Tærne berørte så vidt gulvet når hun satt på stolen. Hun var blitt urolig i kroppen av øvelsen å skulle sitte midt på stolen, i ro og balanse. Samtalen om sinne gjorde at hun fortalte at hun var sint på mannen sin, han sa av og til stygge ting til henne. Da fikk hun lyst til å slå. Men hun hadde aldri slått noen. Hun slo bare seg selv. Hun ble også spurt om hun vil slå på bokseballen, men dette var hun redd for fordi hun hadde en forestilling om at hun i så fall heller ville komme til å slå seg selv enn bokseballen. Så begynte hun å gråte, reiste seg og prøvde gjemme seg bak en skapdør. Hun syntes det hele var fryktelig pinlig. Psykiateren jobbet lenge med å få henne vekk fra skapdøra og tilbake til gruppa. Til slutt kom hun og satte seg ned med hendene foran ansiktet. Skamfull fordi hun hadde ”tatt så mye plass.” Hun trengte å høre at de andre likte henne allikevel. Det fikk hun høre, i fullt monn. Alle syntes hun var modig, og alle lærte noe av tårene hennes. De syntes ofte at de gikk hjem fra gruppa med mye å tenke over selv om de ikke selv alltid hadde vært i fokus. D lyttet med håret foran ansiktet og gråtepapiret i en knudret, fillete knute mellom fingrene resten av timen.

Så mye kom det ut av en enkel liten kroppslig avspenningspedagogisk øvelse. Vi kom aldri ut på gulvet denne dagen til de planlagte vekt- og balanse-øvelsene. Men terapeutisk fikk timen et sterkt innhold, faktisk ble det et slags gjennombrudd for de to som våget å bokse på ballen.

Litteratur

Höhnemann-Kost, Anette: Bevegelsesterapi. Pensumtjeneste 2002

Stanton-Jones, Kristina: An introduction to Dance Movement

Therapy Psychiatry. Tavistock/Routledge London and New York 19

Karterud,Sigmund: Gruppeanalyse og psykodynamisk

Gruppepsykoterapi. Pax Forlag A/S, Oslo 1999

Karterud, Sigmund : Fra narsissisme til selvpsykologi. Ad

Notam Gyldendal Oslo 1995

Karterud, Sigmund og Monsen, Jon: Selvpsykologi. Utviklingen etter

Kohut. Ad Notam Gyldendal Oslo 1997

Bloom, Katya: The Embodied Self. Movement and psychoanalysis Karnac, London 2006

Monsen, Kirsti: Psykodynamisk kroppsterapi. Tano, 1989

Monsen, Jon: Vitalitet, psykiske forstyrrelser og psykoterapi. Tano 1990

Bunkan, Berit H.: Kropp, respirasjon og kroppsbilde. Ressursorientert kroppsundersøkelse og behandling. (Universitetsforlaget 1997)

Roxendal, Gertrud, Winberg, Agneta: Levande människa. Basal kroppskännedom för rörelse och vila. (Natur och kultur 2003)

Av Runa Helmersen, avspenningspedagog, dap

(Artikkelen ble publisert i Spenningsnytt nr. 1. mars 2008)

Avspenningspedagogikk er et helsepedagogisk fag som oppstod i Danmark i 1930-årene. De første treårige utdannelsene til avspenningspedagog ble etablert i 1943. Faget vektlegger personlighetens nære forbindelse med kroppens funksjon og utvikling. Den opprinnelige inspirasjonen kom fra skuespilleres og ballettdanseres arbeid med kropp, bevegelse og avspenning, for øvrig var man inspirert av psykoanalyse, fysiurgi og nevrologi. Pionerene var Gerda Alexander (tysk rytmikkpedagog), Marussia Berg (Stanislavskiutdannet skuespiller) og Else Andersson (sykepleier). Siden har inspirasjonskildene vært mange: Rudolf Laban, Beth Mensendieck, Wilhelm Reich, Alexander Lowen, Merleau Ponty, Jacques Dropsy, Trygve Braatøy, Lillemor Johnsen, Berit Bunkan for å nevne noen.

I dag heter faget avspenningspedagogikk og psykomotorikk og det integrerer kunnskap fra natur- og helsevitenskapelige fagområder, samt fra pedagogiske og psykologiske fagområder. Menneskesynet er holistisk. Kropp, psyke og ånd oppfattes som en helhet, og kjernearbeidet er integrasjonen av kropp, følelser, erkjennelse og handling. Behandling og undervisning er en læreprosess som gir økt kroppsbevissthet og søker å sette de kroppslige symptomer i et kognitivt og emosjonelt perspektiv. Individets ressurser og evne til selvregulering styrkes, det samme gjør de personlige og sosiale kompetanser.

I 1982 ble utdannelsen godkjent som privat, SU-berettiget (Lånekasseberettiget) 3-årig mellomlang, videregående utdannelse. I 2002 ble den godkjent som en 3,5-årig mellomlang videregående profesjonsbachelorutdannelse i avspenningspedagogikk og psykomotorikk. Den engelske tittelen er Bachelor in Relaxation and Psychomotor Therapy.

I 1986 var den faglige organisation Danske Afspændingspædagoger, DAP, initiativtager til etableringen av Europeisk Forum for Psykomotorikk, EFP, sammen med 15 andre land. EPF er høringsberettiget organisasjon for EU-kommisjonen i saker som vedrører avspenning og psykomotorikk. EFP holder kongress hvert 4. år, og neste internationel kongres finner sted i Amsterdam i mai 2008. DAP er også medlem av den internasjonale organisasjonen OIPR, som har hovedsete i Paris.

Avspenningspedagoger arbeider i det offentlige under samme overenskomst som fysio- og ergoterapeuter, da DAP er med i Sundhedskartellet, et forhandlingsfellesskab for sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter, bioanalytikere – et kartell med 11 organisasjoner som forhandler for mere end 100.000 ansatte.

www.dap.dk

www.psychomot.org

www.psychomotricité.org

 

Pionerenes tankegang:

Pionerene var opptatt av å finne tilbake til den naturlige bevegelsene og derigjennom gjenvinne muligheten til å uttrykke seg spontant og i kontakt med seg selv og sine følelser. Gerda Alexander lette etter ”den frie og naturlige bevegelse slik som den fortsatt ser ut hos naturfolk, og slik den viser seg i alle ubevisste bevegelser i det daglige livet og i arbeidsbevegelser. Disse bevegelsene ser vi sjelden i vår kultur. Vi må gjenfinne dem,” sa hun. ”Når vi snakker om naturlig bevegelse, mener vi en bevegelse som er hensiktsmessig. Det vil si at man oppnår det ønskede resultat med et minimum av energiforbruk uten samtidig å forstyrre kroppens vegetative systemer som sirkulasjon og åndedrett. De ikke-arbeidende muskler skal ikke slappes fullstendig av, men holdes i en lett fjærende spenningsberedskap – i spenningsbalanse.” Dette kalte hun eutoni, et sentralt begrep i hennes undervisning (fra gresk, eu:god, tonus: spenning).

Hun hadde erfart gjennom sitt mangeårige arbeid med dans og rytmikk, at både barn og voksne som ble stilt overfor enkle bevegelsesoppgaver, var ganske hjelpeløse og manglet grunnleggende kunnskap om kroppens muligheter. De var enten ødelagt av datidens gymnastikk eller ballett-trening eller av foreldres tankeløse kommentarer til barnas bevegelser og uttrykksformer (”Slutt å skape deg!” Til et følsomt barn som i sin usikkerhet på om hun ble forstått, tok kroppen i bruk for å gestikulere sitt budskap.) Avspenning, kontakt og berøring ble utviklet til finslepne, nyanserte metoder som krevde stor grad av følsomhet og innlevelsesevne, grundig anatomisk og psykologisk kunnskap samt egen finstemt spenningsbalanse hos avspenningspedagogen. Dette ble trent på gjennom den tre-årige utdannelsen, der arbeid med egen kropp stod i fokus hele tiden. Først og fremst måtte avspenningspedagogen inngi tillit og trygghet, så eleven/klienten skulle kjenne seg ivaretatt og våge å åpne seg. Man anså både bevegelsesundervisning og kroppsbehandling som en læreprosess, og klientene ble kalt for elever.

Kroppen skulle ”gjenfinnes,” og eleven lære å ”bebo” kroppen pånytt. Det innebar å finne igjen barndommens natur og gjennom øvelser lære å bli bevisst hvordan å økonomisere med kreftene ved hjelp av prinsippene om de posturale reflekser og knokkelstrukturene. Det siste lærte man ved å lære om knoklenes lengde, tykkelse, form, funksjon og plassering i kroppen, og ved lære å sanse beinbygningens porøsitet, og derigjennom merke en letthet eller en romfølelse i skjelettet.

Avspenningsundervisningens første oppgave var i følge Gerda Alexander å bibringe eleven en forfriskende, dyp søvn. Først når søvnen er regulert og har gjort mennesket uthvilt, så kan man begynne arbeidet med å endre vaner, kroppsholdning og muskelspenninger.

Både Gerda Alexander og Marussia Bergh skilte klart mellom begrepene ”afspænding” og ”afslappelse.” Marusssia Bergh omtalte avspenning som en muskulær gjenfødsel. Afslappelse var etter hennes oppfatning en metode man brukte til å fjerne muskelspenninger i mer eller mindre akutte situasjoner med kramper og kataleptiske tilstander. F. eks. slik fødselsterapeuter arbeidet, og også slik enkelte psykologer anvendte den vegetoterapeutiske teknikken. (Wilhelm Reich)

Avspenning

Avspenning er derimot noe annet. Det er en langsom terapeutisk og pedagogisk prosess som tar sikte på å gjenskape den naturlige og medfødte biologiske muskelbalansen som er så karakteristisk for naturfolk og friske, ikke-nevrotiske barn.

Hun skriver: ”Det er innlysende at den muskulære gjenfødsel det her er tale om ikke kan gjenskapes via muskelavslapning alene. Resultatet ville jo bli et slapt, leddløst, ranglete og sammensunket individ uten kraft, spenstighet og holdning. Det vi avspenningspedagoger tilstreber, er derfor ikke avslapning, men en nykoordinering av legemets muskulatur. Avslapning er for oss aldri et mål, men kun et middel. Når vi avslapper en muskel eller en muskelgruppe et sted i kroppen, erstatter vi straks den uhensiktmessige spenningen vi har fjernet med en ny, men denne gang hensiktsmessig spenningsevne. Med andre ord: Vi bygger om kroppens dynamiske struktur idet vi sørger for at det ikke går noe tapt. Tvert imot gjenvinnes elastisitet, balanse og nye energier.”

De første avspenningspedagogene erfarte at deres metoder var virksomme overfor alle slags nervøse forstyrrelser – som forstyrrelser i fordøyelsesapparatet, migrene, astma, stamming, søvnløshet, og ikke minst alle former for stress. Men også poliomylitis, hjernetraumer, spastiske lammelser, tics, og akutte infeksjoner viste seg å være mulig å oppnå gode resultater med. De fikk hurtig samarbeid med leger, og etter hvert begynte man også å arbeide med fødselsforberedelse med svært gode resultater. Fødselsforberedelse og opptrening etter fødsler er den dag i dag et stort arbeidsområde for mange avspenningspedagoger.

I dag:

Bevegelse forstås både som fysisk bevegelse og som et uttrykk for indre bevegelse. Kroppens språk er bevegelse, og faget dreier seg fortsatt om på ulike måter å arbeide med bevegelse for å utvikle en god kroppsbevissthet og harmoni mellom kropp og sinn. Utdannelsen er både en personlig utvikling og en teoretisk og praktisk læreprosess. Den hviler på to søyler: Bevegelsesundervisning og kroppsbehandling.

Bevegelsespedagogisk arbeides det både med bestemte øvelser etter instruksjon (grunnøvelser), med rytmisk bevegelse til musikk og med fri bevegelse.

Grunnøvelser

Grunnøvelsene består av 50 øvelser som studentene tilegner seg både personlig og med grundig innsikt i de anatomiske og fysiologiske forhold som øvelsene representerer og innvirker på. Det arbeides med følgende begreper og observasjoner:

• Grunnstillinger
• Kroppsakser
• Balanse
• Holdning
• Forankring
• Tyngde/letthet
• Tyngde-strekk-elastisitet
• Koordinasjon
• Smidighet
• Styrke
• Mimikk, stemme, språk
• Åndedrett
• Tilstedeværelse og sentrering
• Rom og grenser
• Åpne/lukke eller gi/ta imot
• Helhetsinntrykk
• Personlig uttrykk
• Kroppsbilde
  

Grunnøvelsene tar primært utgangspunkt i de daglige bevegelsene: Stående stilling, gange, sittende stilling, ryggliggende, mageliggende, sideliggende, samt bevegelser i forbindelse med daglige gjøremål. Formålet med den avspenningspedagogiske undervisningen er integrasjonen av evnen til både å spenne opp/gi slipp, også formulert som tyngde/letthet eller stabilitet/mobilitet. Summen av kroppsbevissthet og kroppsopplevelse defineres som kroppsbilde.

 

Fri bevegelse

Fri bevegelse er en bevegelsesform der man oppfordres til å kjenne etter hva slags følelser/behov/tilstander som er i kroppen, og så uttrykke dette i sitt eget bevegelsesuttrykk. Da vil man typisk få instruksjoner som: ”Kjenn etter hvilke bevegelser kroppen din kan utføre.” Hvilke bevegelser utfører kroppen din ofte og hvilke utfører kroppen – og dermed du – sjelden? Hvorfor? Hvilke stygge bevegelser tør du utføre? Hvilke lekende? Hvor mye belastning tåler du? Osv. Det arbeides både med og uten musikk. Ulike avspennende øvelser hører like mye med i bevegelsesundervisningen som de mer dynamiske, styrkende og ekspressive øvelsene, samt psykomotoriske øvelser som bl.a. handler om forankring og tilstedeværelse.

Behandling

Kroppsbehandlingen – kalt avspenningspedagogisk behandling - er en helhetlig behandlingsform hvis mål er å gi ro og avspenning slik at mer naturlige og hensiktmessige bevegelser kan vende tilbake hos stive og anspente mennesker, og man oppnår å kunne hvile i seg selv. Overspenninger fjernes, men man beholder en lett hvilespenning. Pusten blir automatisk friere og dypere, og sirkulasjon og vegetative funksjoner påvirkes. Behandlingen er behagelig og øker kroppsbevisstheten. Grepene er rolige og rytmiske, og man benytter seg av trykk, løft og forsiktige strekk, også kalt tyngde-strekk. Behandlingen foregår med lett tøy på. Den er både egnet som forebyggende behandling, som smertelindrende behandling og ved ulike lidelser i muskel-skjelett-systemet, samt de psykosomatiske lidelser som er nevnt ovenfor. Den kan også brukes kroppsterapeutisk for eksempel overfor mennesker med berøringsangst eller annen type angst, stress eller pusteproblemer. Kroppsholdning, øvelser, oppmerksom på pust og samtale inngår som en del av behandlingen.

av Runa Helmersen

Artikkelen er publisert i DAP afspænding og psykomotorikk nr. 1 2008 og Spenningsnytt nr.1 mars 2008

Det er i år (2007) 50 år siden Wilhelm Reich døde, og i den anledning ble det avholdt et seminar i Oslo i oktober 2007. Jeg deltok og fant det inspirerende å møte så mange beslektede fagfolk og høre om hvordan ideene til Wilhelm Reich, som også vårt fag er inspirert av, har utviklet seg i Norge. Seminaret ble arrangert av tre reich-inspirerte mennesker: Berit Heir Bunkan (psykolog og fysioterapeut, dr. filos og forfatter), Bjørn Blumenthal (psykolog og leder for Norsk Vegetoterapeutisk Institutt) og Bjørn Skar Ødegaard (psykolog og lærer ved Institutt for vegetoterapi).

Wilhelm Reich har etterlatt seg tydelige spor i Norge, og hans tenkning og ideer har både inspirert og provosert i fagmiljøene. Som en av foreleserne, Bjørn Skar Ødegard, sa: ”Han var en vitenskapelig villbass!” Seminaret viste hans store innflytelse innenfor voksenterapi, barne- og ungdomsterapi, fysioterapi, nevrobiologi, kunst og arkitektur (det siste i California). Tenkningen hans lever videre i dag bl. a. i deler av den karakteranalytiske vegetoterapien. Jeg skal i denne artikkelen vise noe av hans betydning for barnepsykiatri, psykologi og fysioterapi i Norge. Kildene er vesentlig bøkene ”Det levande muskelpanseret”, ”Karakteranalytisk vegetoterapi”, ”Kropp, respirasjon og kroppsbilde,” samt ”Hva er psykomotorisk fysioterapi.”

Reich kom til Norge i 1934, og fikk en periode samarbeide med psykologisk institutt ved Universitet i Oslo (professor Harald Schelderup). Psykiater Nic Waal og psykoanalytiker Ola Raknes kom til å videreføre ideene hans innenfor h.h.v. barnepsykiatri og utdanning av psykologer. Av andre kan nevnes legen Odd Havrevold og danserinnen Elsa Lindenberg. Hun ble også bevegelsesterapeut, og en periode var hun hans samboer. Men Reich var omstridt, og både kultureliten og den medisinske ekspertisen var sterkt skeptisk til ideene hans. Særlig var det nok orgon-teorien hans og måten han utførte eksperimentene sine på som utløste reaksjoner.

Orgonteorien går ut på at han mente det finnes en livsenergi – han kalte den orgon - både i oss mennesker, mellom oss og rundt jorda. Denne forsøkte han å vise vitenskapelig, særlig etter at han forlot Norge og dro til USA, der han endte med å bli fengslet. Han døde i fengsel kort tid før sin første permisjon i 1957.

Personlig opplever jeg at orgon-teorien ligner veldig på det man i østen kaller chi, ki eller prana. Dette oversettes gjerne med livsenergi. Denne energien manifisterer seg i kroppen som chacraer og strømmer gjennom kroppen i meridianer, og den stråler ut fra kroppen som det vi kaller aura.

Den karakteranalytiske vegetoterapi

Under Wilhelm Reichs opphold i Norge (1934-1939), utviklet han den karakteranalytiske vegetoterapien. Andre betegnelser er organismisk psykoterapi, kroppsterapi eller seksualøkonomi. Han var lege og psykoanalytiker, men forlot psykoanalysen da han ble mer og mer opptatt av kroppen og dens betydning for helse og helbredelse. Han mente at det dannes et karakterpanser i kroppen når vi stenger selvet inne. For Reich var det viktig å bryte ned forsvaret og bli fri. I dag vet vi at forsvar er viktig, og at det kan være svært uheldig å bryte det ned uten å sette noe annet i stedet. I verste fall kan personligheten oppløses. Målet med vegetoterapien er først og fremst å frigjøre individets livsenergi ved å løse opp armeringer i skjelettmuskulatur, bindevev og indre, vegetativt innerverte organer.

Han hadde oppdaget gjennom eksperimentene sine at det finnes en puls i alle celler, og at det forekommer en tiltrekningskraft mellom cellene. Det er også en strømning av energi i kroppen, og når disse strømningene eller kontakten mellom cellene stoppes, oppstår kontaktløshet som igjen fører til at kroppen utvikler substitutter, noe som blir til karakterpanseret. Stoppene kan være både av følelsesmessig, energetisk og fysiologisk karakter. Strømningene kalte han først vegetative strømninger, siden orgonstrømninger.

Ideene hans om den orgastiske potens, orgasmefunksjonen og de vegetative strømninger i kroppen ble nok ikke helt forstått den gangen, og kanskje heller ikke i dag. Begrepet ”orgastisk potens” er et temmelig sterkt uttrykk, og kanskje egnet til å få prestasjonsangst av? I dette begrepet la han flere verdier som et menneske må ha for å kunne ha et godt seksualliv. Det handlet bl.a. om kjærlighet, om å kunne gi seg hen til nærhet og å kunne gi seg over til orgasmen og oppleve total forening. For å kunne dette, må man være i stand til å gi slipp på tilbakeholdenhet og kontroll. Mange mener at dette opplever et menneske kanskje bare noen få ganger i løpet av livet, men at vi kan være i besittelse av deler av orgastisk potens i deler av kroppen mange ganger i løpet av livet. Å leve er bl.a. å kunne gi seg hen til nærhet, til en god samtale, til kunst, til lek med barn eller dyr osv. Livsvitalitet er et viktig begrep innenfor den reichiansk inspirerte tenkning. For Reich selv var det viktigste i livet kjærlighet, kunnskap og arbeid.

Grunnlaget for vegetoterapien er psykoanalysen og den kroppslige armeringen/pansringen som oppstår når livsenergien blokkeres og selvet stenges inne. Metoden er en blanding av psykoanalyse, kroppsmassasje, avspennings- og pusteteknikker. Reich gikk over til å kalle behandlingsformen for orgonterapi, men dette navnet har ikke festet seg i Norge. I boka ”Orgasmens funksjon” gir Reich den mest omfattende beskrivelsen av vegetoterapi.

Reich mente at det er en sammenheng mellom de ulike muskelspenningene i kroppen - han kalte dem segmenter - respirasjonen og emosjoner. Segmentene delte han i det okulare (hodebunn, panne, øyne, tårekjertler), det orale (lepper, kjeve, strupe, munnhulens bunn) og videre gjennom kroppen – dype nakke- og halsmuskulatur, skuldre, brystkasse, ryggmuskulatur og armer, diafragma, magen, hoftene, bekkenet og beina.

I den karakteranalytiske vegetoterapien arbeider man både med kroppsholdning og spenningsmønstre. Det arbeides mer med måten pasienten sier eller gjør ting på, enn med innholdet. Terapeuten er ikke nøytral, men tydelig i sine holdninger og meninger. På denne måten hjelpes pasienten til å ta ansvar for seg selv uavhengig av foreldre eller andre autoritetsfigurer, også psykoterapeuten. (Rolf Grønseth)

Psykolog Asbjørn Faleide skriver i ”Det levande muskelpanseret” at selv om Reich utviklet den karakteranalytiske vegetoterapien, er roten til kropp-sjel-kunnskapen mange tusen år gammel. Han nevner den indiske Ayurveda-tradisjonen og den kinesiske Traditional Chinese Medicin (TCM) som eksempler. I Europa finner vi samme tankegang og praksis i oldtidas Hellas. I dag vet vi f. eks. fra den svenske fysiologen Kerstin Uvnäs Moberg at massasje og berøring utløser antistresshormonet oxytocin, noe som igjen styrker hva hun kaller ro-hvile-systemet. Tidligere trodde man at oxytocin bare hadde med fødsel og amming å gjøre, i dag viser det seg at dette hormonet kanskje er kroppens viktigste hormon og at både kvinner og menn har det. Oxytocin er både et signalstoff og et hormon og fellesnevneren for dets virkning er vekst og utvikling.

Faleide sammenligner den vegetoterapeutiske teknikken med akupunktur-massasje. F. eks. vil vibrerende manipulering av området T8-T7 føre til dyp avspenning i respirasjonsmuskulaturen. Andre eksempler er at manipulering av området S4, S3 og S2 i den sympatiske grensestreng kan ventes å øke blodsirkulasjonen og påvirke temperaturen i området. Det vil også virke på parasympatisk hypertoni. Forsiktig press rundt T6 og T5 kan utløse høyere noradrenalin-produksjon, og føre til utvidelse av bronchiene. Det er altså mye likt ved disse terapiformene, men i den vegetoterapeutiske behandlingen oppfordres klienten til å gi uttrykk for følelser og ønsker. Terapien bygger også på at ”kroppen husker”, og at minner som ikke er tilgjengelige i dagsbevisstheten, kan fremkalles via berøring av kroppen.

Litt historie

Det er særlig Ola Raknes (1887-1975) som regnes som den som har videreført og videreutviklet den karakteranalytiske vegetoterapien i Norge. Han var venn av Wilhelm Reich og hadde gått i lære-terapi hos han i 3 år. Raknes beskrives som en beskjeden mann, grenseløst lojal over for Reich, noe som har gitt et skjevt bilde av en lojal og takknemlig elev av den store mester. Men Ola Raknes hadde et stort nedslagsfelt. Han var filolog og psykoanalytiker, skrev en doktoravhandling som het ”Møtet med det heilage”, han reiste mye, hadde terapi-elever og holdt foredrag på kongresser i mange land. Han fikk stor påvirkning på psykologer som ønsket arbeide med vegetoterapi på voksne klienter. F. eks. var psykolog og fysioterapeut Gerda Boyesen elev av Raknes. Hun grunnla seinere sitt institutt i London som har fått navnet London School of Biodynamic Psychotherapy, og det er seinere blitt institutter både i Paris og Amsterdam. Han inspirerte også David Boadella med boka ”Møtet med det heilage.” I Italia støttet han Enrico Navvaro med å grunnlegge Instituto Reichiano for å nevne noen av hans venner i mange land.

Da Raknes møtte Reich, hadde han både religionpsykologiske, filosofiske og psykoanalytiske studier bak seg. Han hadde hele livet lett etter sin ”oppgave”, og følte at han fant den gjennom psykoanalysen og den karakteranalytiske vegetoterapien. Raknes var sterkt opptatt av religionspsykologi, men fant etter hvert ut at han ikke kom lenger i å forstå menneskelig adferd uten en metode til å forstå det ubevisste. Han dro til Berlin i 1928 for å studere psykoanalyse. Der hørte han om Reich, men møtte han først i Oslo i 1934. Dette møtet ser ut til å ha hatt en sterk virkning på Raknes. Fra slutten av 1934 begynte han i lære-terapi hos Reich. Dannevig skriver: ”Med sin grundige filosofiske, og vitenskapsteoretiske bakgrunn og sin utpregede evne til systematisering har Raknes betydd svært mye for utviklingen av de psykoterapeutiske, biologiske og naturfilosofiske teorier en vanligvis tilskriver Reich alene.”

Barnepsykiatri

Nic Waal (1906-1960) kalles for ”barnepsykiatriens mor” i Norge. Hun dro til Berlin og var der samtidig med Trygve Braatøy (se nedenfor). Begge gikk i læreterapi hos Otto Fenichel som var en kroppsorientert psykoanalytiker. Siden gikk hun også i læreterapi hos Wilhelm Reich. Hun grunnla Nic Waals Institutt for barne- og ungdomspsykiatri i 1951, i 1953 fikk instituttet sitt nåværende navn. Instituttet er en høyt anerkjent utdanningsinstitusjon for alle slags barnepsykiatriske teamarbeidere. Nic Waal er bl.a. kjent for å ha utarbeidet en muskelspenningsundersøkelse som er blitt kalt WSP-undersøkelsen (Waals Somatiske Psykodiagnostikk) der hun hentet inspirasjon fra Reich. Einar Moe og Bjørn Urdal skriver i ”Det levande muskelpanseret” at Wilhelm Reich kan regnes som WSP-metodens far og Nic Waal metodens mor.

WSP-undersøkelsen bygger på at det er nær sammenheng mellom somatiske forhold (muskulære, mimiske og respiratoriske) på den ene side, og emosjonelle konflikter på den andre. Når barn utsettes for vedvarende konflikter med sine omgivelser, vil disse konfliktene nedfelle seg som permanente somatiske forandringer. Lokale muskelspenninger vil ramme muskelgrupper, organer og funksjonsområder som på det aktuelle tidspunkt var sentrale i barnets utvikling.

WSP-undersøkelsen ble etter hvert en del av innholdet i en 3-årig utdanning ved Nic Waals Institutt, først for leger og psykologer, siden også for sosionomer og andre faggrupper. Undersøkelsen går ut på å teste en rekke muskler og deres spenningstilstand, for å kunne kartlegge barnets psykodynamiske struktur. Dette brukes for å kunne stille en diagnose. Metoden er særlig brukt på psykotiske og autistiske barn. Det legges bl.a. vekt på å identifisere hypoton muskulatur. Hun forstod hypoton muskulatur som et psykologisk uttrykk i kroppen, en avvergereaksjon. Denne reaksjonen oppstår når noe blir for mye å håndtere for personen. Hyperton muskulatur regnes også som en avvergereaksjon.

Nic Waal selv sies å ha vært en meget dyktig behandler som hadde en svært god teft og følsomme fingre. Hun kunne stille diagnoser kun på grunnlag av hva hun kjente med hendene sine, uten samtale eller annen informasjon om pasienten. I behandlingen av barn brukte hun både vegetoterapi og generell leketerapi, og i utformingen av leketerapien bygde hun mye på Reich og Homburger Erikson.

Waal samarbeidet med bl.a. psykolog Einar Moe, som i dag arbeider med å lage en tolkningsbok til muskelregistreringene. Testen inneholder 114 registreringer, og Einar Moe fortalte som en av foreleserne på reich-seminaret, at de faktisk druknet i data den gangen, og måtte slutte med muskelregistreringene. Men arbeidet hennes fullføres på en måte nå når tolkningsboken kommer.

En av WSP-metodens fordeler, er at den er uavhengig av barnets språklige evne, og den lar seg gjennomføre på relativt kort tid

Nic Waal fant følgende muskulære syndrom hos det autistiske/psykotiske barnet:

• Stiv brystkasse med minimale respirasjonsutslag og abdominal pust
• Ekstremt løftede og fikserte skuldre
• Ekstreme kjevespenninger
• Meget spente øyemuskler og fjernt blikk
• Meget spente dype halsmuskler
• Meget stram hodebunn
  

Kjell Lerang Svendsen trekker frem tre forhold fra WSP-undersøkelsen som han har valgt å undersøke nærmere m.h.t. psykotiske barn: Avsperringsforhold (blikkavsperring og oralavsperring), tensjonsforhold (gjelder armene) og vitalitetsforhold.

Blikkfjernhet er karakteristisk for psykotiske barn. Svendsen antar en sammenheng mellom blikkets fjernhetskvalitet og graden av kontaktskade. Han skiller dette diagnostisk i to kvaliteter: Aktiv fjernhet og passiv fjernhet, og bygger på registrering i fri observasjon og i en standarisert stimuleringssituasjon der undersøkeren forsøker å få blikkontakt med pasienten.

Oral-avsperring (lepper, gane, tunge): Den orale sonen utgjør den første kontaktflate med omverden. WSP-hypotesen er at tidlige interaksjonsforstyrrelser mellom mor og barn har medført kontaktavsperring og impulsblokkering av disse områdene.

Tensjonsforhold: Nic Waals hypotese er at spenningene i armene representerer pasientens muskulære regulerings- og kontrollressurser, særlig når det gjelder aggresjonsimpulser. Muskelspenninger i ekstremitetene anses derfor som å være uttrykk for sentrale kontrollfunksjoner og jeg-styrke-forhold. Det er funnet forskjellige spenninger hos spebarn som har vært utsatt for avvisning fra moren (Ribble 1944). Noen spebarn har reagert med en aggressiv protest kombinert med hypertoni. Andre har reagert regressivt med ekstrem passivitet, apati og omfattende muskulær slapphet og hypotoni. Ut fra et vegetoterapeutisk syn kan det tenkes at hypotonien representerer dypt blokkerte, aggressive impulser som for å bli tilgjengelige i terapi må omformes muskulært til hypertoni, hevder Svendsen.

Han har utarbeidet 5 graderinger av muskeltensjonene på bakgrunn av passiv bevegelse av armen: Den naturlige tensjon, to graderinger av hypertensjon og to graderinger av hypotensjon. Hos jeg-svake og psykotiske pasienter finner man ofte et fenomen som Nic Waal kalte ”impulsiv agering”. Dette registreres av undersøkeren som uregelmessige, impulspregede motbevegelser.

Muskeltonus kan altså gi mange informasjoner. Moe og Urdal skriver: ”På den ene siden sier det noe om hvor lenge nåværende konflikt har vært i virksomhet, og dette sier igjen noe om graden av umodenhet i personlighetsstrukturen. På den annen side kan tonusforhold si oss noe om graden av mobiliserbarhet av følelser og konsistens i avvergingssystemet. Selvhevdelse kan være mer eller mindre fortrengt. Muskelspenninger i armer, nakke og rygg sier noe om vedkommendes mulighet til å uttrykke aggresjon. Jo nærmere en naturlig grunntone vedkommende er i sin muskulatur, jo friere adgang har vedkommende til naturlig uttrykk for sin selvhevdelse. Den mer ”frie” aggresjon blir hos nesten alle mennesker forandret.”

Vitalitetsforhold: Med vitalitet menes ”motstandskraft eller mobiliserbare ressurser overfor påkjenninger, og tilgjengelig energi til å foreta konstruktive tilpasningsreaksjoner.” Dette registreres på flere måter gjennom WSP-undersøkelsen, men Svendsen begrenser det til å søke uttrykk for vitaliteten i pasientens lyst- og temperamentsstimulerbarhet. Dette søkes gjennom registrering av pasientens reaksjoner på fjæring og kiling.

Fjæring: Brystbein og thorax testes for fleksibilitet. Kiling: Pasienten ligger på ryggen og kiles nederst i sideflatene av thorax. Hvis hun ikke reagerer, fortsetter kilingen i mellomgulvet og lenger nede på sidene. Videre når pasienten ligger på magen, kiles det over lumbalryggen og evt. videre opp langs ryggen. Kilingen gjennomføres med lette, rystende bevegelser, og man ser etter reaksjoner i mimikk, lyd og motorikk.

Funnene fra disse undersøkelsene kan si noe om pasientens muligheter for å få noe ut av terapi. Svendsen kommer med en prognostisk hypotese: ”God prognose” er knyttet til et WSP-mønster preget av kontaktutviklingsmuligheter som kommer til uttrykk i blikk-kvaliteten ”aktiv fjernhet.” Orale impulser må være tilgjengelige gjennom oral stimulerbarhet, og vitalitetsressurser må kunne mobileres ved kile- og fjæringsstimulering.

Norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF)

Norsk psykomotorisk fysioterapi ble utviklet av fysioterapeut Adel Bülow-Hansen i samarbeid med psykiater Trygve Braatøy. Både Reich og Braatøy var elever av Otto Fenichel fra Tyskland. Fenichel oppholdt seg i Oslo en periode før han dro til Los Angeles. Iflg. Bunkan var Braatøy delvis i opposisjon til Reich.

Bülow-Hansen hadde 20 års erfaring fra ortopedisk fysioterapi da hun innledet sitt samarbeid med Braatøy. De utviklet behandlingsmetoden ved refleksjoner og fellesdrøftinger over hva som skjedde med pasientene, og var ikke bundet av teorier eller bestemte løsningsmåter.

Hun har ikke etterlatt seg mye skriftlig materiale, men hennes faglige etterkommere har gjennom samtaler og intervjuer, filming av henne mens hun gir behandlinger, klinikker og veiledningstimer, systematisert hennes praktiske erfaringer.

Bülow-Hansen hadde erfart at all form for avspenningsbehandling hadde begrenset virkning hvis ikke pusten var med. Hun fant ut at personer med relativt fri og omstillbar pust ble kvitt sine lokale plager, men spenningstilstander og feilfunksjoner forble fastlåste hos personer med kontrollert og ufri pustemåte.

Grunnsynet i psykomotorisk fysioterapi er at kroppen er en funksjonell og samspillende enhet med psyke og soma som uadskillelige enheter. Alle kroppens funksjoner virker inn på hverandre og står i et gjensidighetsforhold til hverandre. Det er ikke snakk om tilstander, men prosesser i kroppen. Behandlingen starter alltid med beina for å bygge opp fundamentet, og inkluderer også alltid hele kroppen. Fysioterapeuten benytter seg av massasje, øvelser og bevegelser. Man tilstreber at pasienten strekker seg via fri pust og ikke ved å stramme seg opp. Full kroppsstrekk utløser og henger sammen med en respirasjonsbølge som fritt sprer seg gjennom thorax. Løsgjøring av muskulatur og aktiv understøtting av strekk-impulser og strekkebevegelser virker alltid gjensidig på hverandre. Alle strekkebevegelser er kjennetegnet ved at pusten slipper til.

Alle muskler i kroppen er viktig for respirasjonen, men de viktigste er abdominalmusklene og de axciliære respirasjonsmusklene i cervicalregionen. Videre regnes m. latissimus dorsi, leggenes baksidemuskulatur, albuens fleksorer og fingerfleksorene som respirasjonsbremser. Den mimiske muskulaturen (særlig øyeregionen) henger også nøye sammen med pust og strekk i kroppen. Spenning i ansikt og øyne henger sammen med nakkens stilling og spenningsforhold i struperegionen. En låst mimikk – en stiv sosial maske - hindrer den frie nakkestrekken. Men det må være etablert god kontakt til beina før en kan forvente full kroppsstrekk inkludert nakkestrekk.

Psykomotorisk behandling sto i kontrast til tradisjonell fysioterapi og møtte mye motstand i 40- og 50-årene. Det nye var helhetssynet på mennesket, og at kropp og følelser sto i et nært forhold til hverandre. I løpet av behandlingsprosessen forandret kroppsholdning og bevegelsesmønster seg spontant. Dessuten skjedde slike ting som normalisering av autonome og hormonelle funksjoner, fordøyelsen ble bedre og menstruasjonen ble regelmessig.

Berit Heir Bunkan var elev av Aadel Bülow-Hansen. Bunkan er i dag seniorforsker tilknyttet Fysioterapeututdanningen i Oslo. Hun har skrevet flere lærebøker, bl.a. ”Kropp, respirasjon og kroppsbilde”. Den omfattende kroppsundersøkelsen (DOK) er en undersøkelse hun har utviklet som viser hvilke ressurser pasienten har i forhold til behandling. Denne ble vist på seminaret.

DOK gir en ramme å forstå pasienten i, og gir informasjon til behandleren om hvor mye pasienten tåler. Hvis det er omfattende hyperton muskulatur over det hele, er vedkommende sannsynligvis behandlingsresistent. Hypoton muskulatur forteller også mye, både omfanget og hvor i kroppen den lokaliseres. Hypoton muskulatur kjennes som slapp, ”død” muskulatur, og er ofte et område i kroppen som pasienten har stengt av for. Det er mange grader av hypoton muskulatur. Ikke alle kjennes død ut, noen er bare lett sammentrykkbar. Det som gir best prognose, er moderate kroppsfunn, spesielt i respirasjonen.

DOK inneholder 14 skalaer som omhandler kroppsholdning, respirasjon, bevegelse og muskelspenninger. Pasienten er avkledd ( i undertøy), og blir observert i stående, sittende og liggende stilling. Evnen til avspenning testes ved passive armløft. Behandleren får her informasjoner f. eks. om pasienten er en ”hjelper” eller om det er stivhet og motstand i bevegelsen, som kan indikere motsatte personlighetstrekk. Ryggens fleksibilitet observeres både i stående stilling ved et dytt der pasienten skal gi etter i bevegelse og ved veggen der pasienten ruller ned (i en stående schultz). Skuldre/brystkasse/skulderblad testes for spenninger. Videre testes bekkenparti, hake/kjeve/nakke-parti. Store spenninger i nakken vil man kun behandle hvis pasienten for øvrig har kroppslige muligheter for omstilling. Er pasientens kroppslige ressurser dårlige, legges mest vekt på behandling av underekstremitetene. Spenninger i armer og bein forteller noe annet enn spenninger i truncus. Hele tiden observeres respirasjonen nøye, og er en sterk indikator på hvordan pasienten tåler behandlingen/undersøkelsen. Man er på vakt overfor omsjaltningsfenomener i kroppen.

Disse forklares via nøkkelhullmodellen, en psykosomatisk modell utviklet av Bunkan, som forklarer hvordan det motoriske systemet, hormonsystemet, det autonome systemet og immunsystemet henger sammen. Iflg. Bunkan reagerer vi individuelt innenfor disse systemene, både i ett og flere av systemene samtidig. Innen visse grenser skjer det omsjaltninger mellom systemene hele tiden, og systemene kan også til en viss grad overta for hverandre. Når noen overreagerer mye innenfor ett system, kan lidelser og sykdommer oppstå her. Derfor kan langvarig fortrengning av følelsesmessig stress føre til kronisk irriterte tilstander i noen av disse kroppssystemene.

Funnene fra DOK gir en indikasjon om hva slags behandling som bør tilbys. Målet med NPMF er en fleksibel og stabil kropp uten unødige spenningsforstyrrelser som hemmer bevegelser. Man opparbeider en analytisk innstilling til hva som hemmer/fremmer egne kroppsforhold, lærer å uttrykke og sette ord på følelser og lærer å ivareta seg selv i henhold til situasjon og kroppens signaler.

Thornquist og Bunkan presiserer i ”Hva er psykomotorisk behandling?” at NPMF ikke er en avspenningsbehandling, men en kroppslig omstilling. Både det å være avspent og anspent er like mye emosjonelle som fysiske tilstander. Muskelspenningers funksjon er i psykologisk forstand å regulere følelser, og å gi slipp på spenninger er å gi slipp på følelser. Det inntrer en avspenning under behandlingen, men denne er ikke viljestyrt. Det arbeides bevisst på gjensidigheten kroppsholdning, spenninger og pust. Avspenning er ikke et mål, men et middel til å oppnå bedre balanse og større harmoni psykisk og fysisk.

Man oppøver postural frihet og stabilitet gjennom å arbeide med posturale reflekser: Labyrintrefleksen, nakkereflekser, segmentale reflekser o.a. Man fokuserer på fleksjonsmønsteret i kroppen og på ekstensjonsholdningen (Reich). Behandlingen er ikke rettet mot spesielle diagnoser, og behandlingstimen er strukturert og gjenkjennelig fra gang til gang.

Virkemidlene er å stimulere proprioceptive holdningsreflekser, utløse primitive reaksjoner som sukk, gjesp, luftavgang osv. Uheldige motoriske vaner må endres og bedre vaner innlæres. Pasienten kan gi utløp for følelser uten at disse presses frem. Respirasjonen og autonome reaksjoner er en ledetråd for dosering av behandling.

Som avspenningspedagog finner jeg det spennende å få dette kjennskapet til NPMF. Det er en annen behandlingsform enn vår avspenningspedagogiske behandling, men jeg finner også mange likheter. Begge behandlingsformer gir en forandring i holdning, spenningsmønster og respirasjon, samt økt kroppsbevissthet. Men det ser ikke ut til (slik jeg så DOK bli vist og omtalt på seminaret) at klienten går så dypt i avspenning i NPMF som man kan i en avspenningspedagogisk behandling. Hvis dette er tilfelle, hadde det vært spennende å få undersøkt eventuelle forskjeller i resultater av behandlingene. Kan det f. eks. tenkes at omsjaltningsfenomener ikke forekommer under avspenningspedagogisk behandling fordi klienten går i en dypere avspenning? Eller hører vi ikke om omsjaltningsfenomener fordi avspenningspedagoger normalt ikke behandler psykiatriske eller andre sterkt belastede pasienter med kroppsbehandling? Eller er det slik at omsjaltingsfenomener er mer forekommende under behandling av belastede og syke mennesker enn de mindre belastede mennesker avspenningspedagoger vanligvis behandler? Under min utdannelse ble ikke dette fenomenet tatt opp, og jeg sender herved spørsmålet videre.

Jeg må understreke at jeg selv aldri har mottatt NPMF, så min kunnskap om behandlingen er ikke veldig stor. Men jeg samarbeidet i noen år med en psykomotorisk fysioterapeut mens jeg var ansatt på et distriktspsykiatrisk senter der vi arbeidet med voksenpsykiatri. Gjennom dette samarbeidet fant jeg ut at vi tenkte og arbeidet veldig likt.

På bakgrunn av disse sammenligninger skulle jeg ønske at norske og danske psykomotorikere kunne utvekslet erfaringer og inspirere hverandre. Vi har forskjellige faglige utgangspunkter, men vi deler en viktig inspirasjonskilde: Wilhelm Reich. Sannsynligvis er det flere likheter enn forskjeller mellom oss…

Litteratur

Det levande muskelpanseret. Om kropp og sjel, muskelspenninger og psykoterapi, seksualitet og tilhøve mellom barn og vaksne. Asbjørn Faleide, Rolf Grønseth, Bjørn Urdal. 2. utg. 2007 1. utg. Universitetsforlaget Oslo 1975.

Karakteranalytisk vegetoterapi. I kjølvannet av Wilhelm Reich. Faleide, Grønseth og Grønseth. Spartacus forlag. Oslo 1991.

Kropp, respirasjon og kroppsbilde. Ressursorientert kroppsundersøkelse og behandling. Berit Heir Bunkan. Universitetsforlaget Oslo 1997.

Hva er psykomotorisk behandling? Eline Thornquist, Berit Heir Bunkan. Universitetsforlaget Oslo 1986.

Den Omfattende Kroppsundersøkelsen (DOK). Kopier fra Berit Heir Bunkan. Oslo 2007.

Nic Waals metode for somatisk psykodiagnostikk. Beskrivelse av undersøkelsesmetoden og utkast til begrepssystem. Anne Grieg, Mogens Rasmussen, Nic Waal. Nic Waals Institutt Oslo 1957.

The Function of the Orgasm. Wilhelm Reich. The Noonday Press. New York 1961.

Thus Speaks the Body. Bjørn Christiansen. Inst for Samfunnsforskning. Oslo 1963.

Character Analysis. Wilhelm Reich. Vision Press. London 1948.

Wilhelm Reich and Orgonomy. Ola Raknes. Universitetsforlaget. Oslo 1970.

Seksualøkonomi, ein psykologisk teori om det levande i Fri Vokster. Ola Raknes. Johan Grundt Tanum Oslo 1949.

Møtet med det hellige. Ola Raknes.

De nervøse sinn. Trygve Braatøy.

Symptom og meining. Moderne psykosomatisk tankegang. Asbjørn Faleide, Lilleba Lian. Fagbokforlaget. Bergen 2004.

Afspænding, ro og berøring. Om oxytocins helbredende virkning i kroppen. Kerstin Uvnäs Moberg. Akademisk Forlag København 2006

Nic Waal – norsk barne- og ungdomspsykiatrisk mor. Jon Lange. Tidsskrift for Den norske Lægeforening. Nr. 3, 2002.

Det psykomotoriske faget vokser frem i Norge

Intervju med Berit Heir Bunkan, Høgskolen i Oslo 28.04.08Publisert i DAP afspænding og psykomotorik nr. 4/2008
Av Runa Helmersen

Det psykomotoriske faget i Norge startet med fysioterapeut Adel Bülow-Hansen (populært kalt Bülow) og hennes møte med psykiater Trygve Braatøy i 1946. De samarbeidet bare i 6 år. Da døde Braatøy, og Bülow-Hansen stod alene med vanskelige psykiatriske pasienter. Hun fikk dr. Nils Houge til å komme hjem fra USA for å overta hans praksis. Bøkene til Braatøy ble pensum i hennes utdanning av fysioterapeuter. Men ellers var bøkene til Reich og Nic Waal tabu, for de var de var ikke ”anstendige personer,” da de var utro og ikke holdt seg til sine ektefeller, får jeg vite i mitt møte fysioterapeut og psykolog Berit Heir Bunkan. Bülow-Hansen bestemte hva som var akseptert og ikke-akseptert i det gryende fagmiljøet den gang. Hun ble slått ridder av St Olavs orden 1. klasse på midten av 70-tallet. Da hadde hun også i en årrekke vært kongelig hoffmassør for både kong Haakon og dronning Maud. Da hun kom til slottet, sa Hans Majestet: ”Det var sannelig på tide at De fikk Deres medalje!” Selv ble Berit Bunkan ridder av St. Olavs orden 1. klasse i 2004 for sitt arbeid med psykomotorisk fysioterapi.

Jeg møter Berit Bunkan på hennes kontor på Høgskolen i Oslo, der hun i dag er tilknyttet som seniorforsker. For meg er det spennende å møte en av nestorene innen det psykomotoriske faget i Norge, og jeg skal også få høre litt om kontakten med avspenningspedagogene i Danmark – eller mangelen på sådan. Jeg har mange spørsmål, og Berit Bunkan forteller lett og levende fra sitt lange liv med psykomotorikken.

Hva var det ved Bülow-behandlingen som var viktig for deg?

Jeg kom til Bülow i 1956. En psykiater jeg kjente mente jeg burde utdanne meg hos frøken Bülow-Hansen. Etter to års ventetid kom jeg inn som elev hos henne. Bülow-Hansen hadde en rekke elever. Behandling av elevene var den viktigste del av opplæringen. Da jeg kom, var jeg stiv og sjenert, og slet med dårlig hørsel. Etter mange behandlinger hos henne, ble hørselen mye bedre, og det var jo fascinerende. Jeg ble etter hvert også tryggere og fikk det bedre med meg selv.

Hvordan foregikk undervisningen?

Jeg forstod ikke alt Bülow forklarte. Sammen med elevene Marit Sundsvold og Gudrun Øvreberg, begynte vi å notere alt hun gjorde mens hun behandlet en av oss. Deretter svarte hun på spørsmål. Opplæringen foregikk under mester-svend-modellen. Vi fikk seks behandlinger hver, før vi selv skulle prøve oss på pasienter. DE seks behandlingene var for at vi selv alltid skulle vøre et skritt foran våre pasienter, hvilket jeg ikke er så sikker på at vi alltid var! Ut over dette fikk vi behandling etter behov for kroppslig omstilling. Et av postulatene til Bülow var at”har du først satt i gang en behandling, må du ikke slippe pasienten fordi prosessen går ruller videre av seg selv. Pasienten kommer til å trenge fysioterapeutens hjelp når ”kroppen henger seg opp i smerte og blokkeringer.”

Vi var en gruppe som ble sett på som litt sære, og ble spøkefullt omtalt som disipler. Fysioterapeuter syntes det var merkelig å skulle behandle hele kroppen den gangen, det hadde man ikke tid til og det ble sett på som unødvendig. Og følelser var ikke vårt bord! Det hørte hjemme hos psykiateren.

Sammen med Bülow-Hansen etablerte vi oss i en leilighet i Oslo, som vi kalte Sentralinstituttet for Psykomotorisk fysioterapi. Psykomotorikerne Helga Hansson, Liv Røthe og jeg sto i begynnelsen for Sentralinstituttet, som skulle være et opplærings- og rådgivningssted.

Hvordan var Bülow som menneske?

Hun var et menneske som holdt avstand. Bülow var en overklassefrøken fra Oslos beste vestkant og svært formell. Først etter 10 år ble jeg dus med henne. Hun inviterte meg til Hotell Continental, der vi skålte for å bli dus. Alle samlingene med elevene foregikk i de tidligste år for øvrig under selskapelige former, der man holdt taler og trakk opp linjer for fremtiden. Frøken Bülow-Hansen var sterk kvinne. Visste du forresten at Bülow og Gerda Alexander møttes en gang? Det var visst ikke noe godt møte, for Bülow sa etterpå at det Alexander drev med, var langt utenfor det hun selv arbeidet med, så hun syntes ikke var noen grunn til videre kontakt mellom de to.

Hvordan var hun som lærer?

Bülow var best når hun demonstrerte på pasient eller på en av disiplene. Vi måtte se og lære – prøve selv og lære. Når vi spurte, ble hun ofte utålmodig og sa: ”Skjønner du ikke det da?” Etter måneder og år kunne det gå opp lys for oss. Vi som hadde skrevet ned det vi fikk tak i, oppdaget at det var system i alt hun gjorde. Vi så at behandlingen foregikk fra sittende, til liggende til sittende på benk – til liggende, sittende på kanten av benken, før den endte i stående stilling. Grepene utløste åndedrettet, og øvelsene rettet opp holdningen. Bülow dvelte ved muskelspenningene i flere omganger, samtidig som hun spurte pasienten hvordan det kjentes. Hun kom også med oppmuntringer til pasienten og benyttet dikt og liknelser for å få frem poengene.

Og de andre ”disiplene” var jo noen spennende damer! Det var blant annet Moyen Egede Nissen (Braatøys første kone), Lillemor Johnsen og Gerda Bøyesen. Gerda Bøyesen var en av de første ”arveprinsessene.” Senere ble det meg. Men da Gerda og jeg ble psykologer, var vi ikke lenger inne i varmen hos Bülow. Lillemor hadde utviklet sin egen terapi IRT, og ville ikke lenger kalle seg fysioterapeut, men psykoterapeut. Hun tok avstand fra Bülow på begynnelsen av 60-tallet. Bülow – og mange andre – mente Lillemor gikk for langt, og det kom en del klager på henne. Gerda Bøyesen (senere kalte hun seg Boyesen), som studerte både fysioterapi og psykologi samtidig, dro til London og etablerte sin egen utdanning der. Jeg har kontakt med hennes barn i dag, som driver skolen hennes videre.

Og hva gjorde du selv?

Jeg var interessert i å lære mer om avspenning, men den gangen visste man ikke mye om det her hjemme. I 1952 dro jeg til London og lærte meg hypnose. Jeg arbeidet i 13 år på Rikshospitalet samtidig som jeg var elev hos Bülow-Hansen. Etter tre år som lærer på Statens Fysioterapihøskole, begynte jeg med psykologi på 70-tallet. Jeg har alltid skrevet for å systematisere tankene mine, og for å huske ting. Som jeg ser det i dag, har det vært viktig for faget. For det er viktig å beskrive hva vi holder på med! Det er den beste måten å gjøre faget kjent på. Det må dere avspenningspedagoger også gjøre.

Ja, jeg er opptatt av å gjøre faget vårt kjent og ha kontakt med tilsvarende faggrupper som dere. Det er jo blant annet derfor jeg sitter her hos deg i dag. Har du hatt kontakt med den danske avspenningspedagogikken?

Ja, på en måte, men jeg ble bedt om å komme til Danmark for å stoppe dere! Jeg ble invitert til skolen for ergo- og fysioterapeuter i Odense i 1973 for å lære danske fysioterapeuter om avspenning, for de var redde for dere, og så at dere begynte å innta fysioterapeutstillinger på sykehusene. I 1995 ble det startet en utdanning i NPMF i Ålborg etter initiativ fra overfysioterapeut Susanne Sternberg der man fulgte modellen utarbeidet for den norske faggruppen i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. Den neste videreutdanningen foregikk i Viborg, der underviste også Kirsten Ekerholt. Svenske kolleger ble også i NPMF. Jeg innførte metoden i Lund. Senere underviste Kirsti Monseno gjeg ved sjukgymnastutbildningen ved Karolinska Sjukhuset i Sstockholm.

I dag tenker jeg at det er viktig at norske psykomotoriske fysioterapeuter orienterer seg internasjonalt. Det har lenge vært en motstand i den norske faggruppen mot å utbre Norsk Psykomotorisk Fysioterapi i korte opplegg. Dette har vært fordi man har villet beskytte den norske behandlingen. Da avspenningspedagogene tok betegnelsen psykomotorikk i bruk, ble det en sterk reaksjon på dette i den norske faggruppen, og man endret derfor navnet til NPMF – Norsk Psykomotorisk fysioterapi (innen faggruppen for psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi). For tiden arbeides det med en mastergrad i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi ved universitetet i Bergen.

Så da høres det ikke ut som om det er klima for å begynne å utveksle erfaringer mellom dansk avspenningspedagogikk/psykomotorikk og Norsk Psykomotorisk Fysioterapi ???

Jo, jeg tror det vil komme. Jeg tror vi alle må jobbe med å dokumentere det vi arbeider med. Det skjer tilnærminger overalt. For eksempel begynner Norsk Psykomotorisk Fysioterapi og manuell terapi å nærme seg hverandre her i Norge.

Hvordan er bevegelsestradisjonen innenfor NPMF? Tradisjonelt hører man her i Norge mest om den individuelle kroppsbehandlingen.

Ved Høgskolen i Oslo har vi mange metoder innenfor bevegelse. Både Moshe Feldenkreis, Veronica Sherborne, Jacobsens progressive avspenning og Jacques Dropsy’s metoder blir brukt. Sistnevnte under betegnelsen Basal Kroppskunnskap. Fri dans eller fri bevegelse blir brukt. Og Bevegelse og bevisstgjøring - basert på Gudrun Øvreberg. Denne tilnærimingen har de fleste psykomotorikerne kurs i. Og jeg beskriver mange slags bevegelsessystemer i min bok ”Kropp, respirasjon og kroppsbilde” som fremmer moderat avspenning, slik som tyngdeøvelser, pendeløvelser, slengøvelser, rytmiske sving- og sviktøvelser, sentralbevegelser, rotasjonssving av columna osv. Poenget er at all behandling bygger på en kroppsundersøkelse.

I NPMF er man opptatt av fleksjonsmønsteret. Kan du si litt om det?

Vi arbeider ofte med å få folk ut av en stivnet fleksjonsholdning. Målet er en fri kropp som er stabil og trygg. Fleksjonsmønsteret fremkommer når man trekker seg sammen i en fleksjon. Det kalles også ”The startle pattern.” Ved å stimulere de posturale refleksene og de proprioceptive holdningsrefleksene kan man omstille dette, og spesielt da reagerer kroppen gjerne med tarmlyder, luftavgang, sukk og gjesp. Den fulle kroppsstrekken kommer også, og sammen med den kommer det fullstendige, frie åndedrettet.

Hva med hypoton muskulatur? Hvordan behandler dere den?

Den behandler vi ved å stimulere strekkerefleksen og øke kroppens stabilitet. Da bruker vi raske grep og lette slag på muskelen for vekke den live. Det ser ut til å være to typer hypoton muskulatur: Genetisk og ”gjøre-seg-død-reaksjonen.” Forskningen min viser at det kan forekomme en blanding av disse to typene hos samme person. Det var mye diskusjon om den hypotone muskulaturen i faggruppen den gangen Lillemor Johnsen kom med sine tanker om dette hos psykiatriske pasienter. Antagelig fikk hun ideene sine fra den tyske kroppsanalytikeren Otto Fennichel, som var lærer til Trygve Braatøy og venn av Wilhelm Reich. Den gangen hadde jeg ikke hørt om det før. Bülow sa hun ikke visste om hypoton muskulatur! Men diskusjonen gikk høyt, og selv har jeg vært med på å utarbeide skjemaer til registrering av hypoton muskulatur. Jeg arbeidet på Rikshospitalet, og lette etter muskulær hypotoni på pasienter slik at flere kunne lære seg å undersøke dette. Psykiaterne Hals og Askevold ved Psykosomatisk avdeling ble så interessert i fenomenet at det resulterte i faste møter mellom dem og fysioterapeutene. Vi brukte hver lørdag etter lunsj til å se på pasienter. Kollegqa Marit Sundsvold og jeg arbeidet en tid sammen med å klarlegge disse problemene rundt kroppsundersøkelse. Senere fortsatte hun sine studier inne psykiatrien, men jeg var knyttet til Fysioterapeututdanningen. Ut over dette har en rekke kolleger bidratt til utdyping av kroppsforståelsen innen Norsk Psykomotorisk Fysioterapi.

Du skriver også om omsjaltingsfenomenet når du beskriver din nøkkelhull-modell. Det vil si at på grunn av de tette forbindelsene mellom immunsystemet, nervesystemet, hormonsystemet og muskulaturen, så skal man være oppmerksom på at somatiske sykdommer kan oppstå hvis ikke årsaken til muskelspenningene blir bearbeidet…

Ja, dette er viktig. Det er bl.a. derfor det er viktig å bruke samtalen som et redskap under behandlingen, den kan hindre uheldig omsjalting. Samtalen kan også eventuelt bidra til at vi sender pasienten til psykoterapi. Ordet omsjaltning kommer fra det tyske ordet umschaltung, altså at en reaksjon flytter seg fra ett system til et annet. Det er flere som har beskrevet dette før meg, bl.a. Sternbach (1966) og Alexander (1952). Og så er det viktig å kartlegge pasientens ressurser, slik at man ikke verken overbehandler eller underbehandler. For eksempel så man ikke utløser en psykose eller skaper mer indre uro hos pasienten hvis man overbehandler. Og ressurser er kroppsfunn (holdning, pust, bevegelser, muskulatur, autonome reaksjoner), og at det ikke er for massivt med verken overspenninger eller underspenninger i kroppen. Vi tester også pasientens omstillbarhet, altså kroppens evne til kroppslig forandring. Men egentlig kan de aller fleste mennesker ha glede psykomotorisk behandling når den doseres riktig. Det er den beste behandlingsformen jeg vet om som gir best kroppsbevissthet. Fysioterapeutens grep bringer glemte eller ”døde” deler av kroppen tilbake til bevisstheten, og dermed opplever man seg som et helere menneske.

Når det gjelder spenninger i kroppen, har du sagt at spenninger i ekstremitetene har en annen informasjon enn spenninger i sentrum (truncus)?

Ja, dette har jeg sett på i mitt doktorgradsarbeide. Subskalaene viste at slapp muskulatur kunne forekomme i kroppens periferi, mens sentrale deler var harde. Videre finnes både en slapp og en stram fleksjonsholdning. I en slapp fleksjon synker kroppen sammen, i en stram fleksjon krummer kroppen seg. Ved å stabilisere/styrke muskulaturen i ekstremitetene ved en slapp fleksjonsholdning, klarer pasienten ofte å gi fra seg spenninger i ryggen. Muskelpanserteorien kommer fra Reich (1952), der han beskriver en nevrotisk personlighetsstruktur med stram ekstensjonsholdning. Min erfaring er at mennesker med stram ekstensjonsholdning, har en annen måte å reagere på enn de som blir slappe, selv om stresset kan være relativt likt. Mennesker med mer åpen angst har ikke alltid kronisk økte spenninger i skjelettmuskulaturen. Noen av dem projiserer heller følelsene ut på omgivelsene.

Du har skrevet flere bøker om ditt arbeid. Er det andre fysioterapeuter som har skrevet bøker?

Ja, bokutgivelsene har vært noen viktige milepæler i vårt fag. Jeg startet med et kompendium i 1966 som har vært i bruk nesten til nå. Så skrev jeg ”Muskelspenninger og behandlingsmetoder” som kom i 1971. Denne er senere utvidet og justert under forskjellige navn. I 1982 utgav vi festskriftet

”Psykomotorisk behandling” til Bülow-Hansens 75-årsjubileum. Det skrev jeg sammen med Eline Thornquist og Lise Radøy. På 80-tallet kom også boken ”Adel Bülow-Hansens behandling” skrevet av psykiateren Tom Andersen, Gudrun Øvreberg, Rypdal o.a. I 1985 kom boken ”Hva er psykomotorisk behandling?” av Bunkan og Eline Thornquist, og i 1995 kom Kirsten Ekerholts bok ”Å stå på bena”. Kirsti Monsen har laget sin egen versjon som hun kaller for Psykodynamisk Kroppsterapi, boken kom i 1989. I tillegg har det kommet doktorgradsarbeider og masteroppgaver.

Hvordan står den norske psykomotorikken i dag?

Stort sett har vi alltid hatt høy status innen medisinen. Anerkjennelse av oss innen andre grupper i fysioterapi tok lenger tid. I 1974 gikk vi fra å være en interessegruppe innenfor Norsk Fysioterapi Forbund (NFF) til å bli en faggruppe. Da ble jeg innkalt til forhandlingsmøte i departementet der det ble fremlagt dokumentasjon på vårt arbeid som gjorde at vi fikk egen takst for våre behandlinger i Rikstrygdeverket.

Høsten 1994 startet første kull sin videreutdanning i Psykosomatisk og psykiatrisk fysioterapi. Mange hadde bidratt til dette. Nå er det Kirsten Ekerholt og Birgit Gunnari som står for videreutdanningen Norsk Psykomotorisk Fysioterapi i Oslo, og Anne Gretland styrer utdanningen i Tromsø. I begynnelsen var videreutdanningen over 3 år, hvilket jeg mener er det riktige. Men da vi måtte tilpasse oss endringer i Høgskolesystemet, måtte utdannelsen ned igjen til 1,5 år. Det bekymrer meg, for jeg mener studentene mister fordypelsen. Det er et krevende studium. Det er betydelige krav til fysioterapikunnskaper. Man skal både ha 20 egenbehandlinger, 72 timer veiledning, 72 timer kollokviegruppe, minimum 200 pasientbehandlinger, samt 5600 sider litteratur, hvorav 1000 sider er valgfri.

Hvilke tanker gjør du deg om fremtiden? Og om kontakt med danske psykomotorikere?

Jeg ønsker å få utvidet timetallet, at vi får lengre hospitanttid på psykiatriske institusjoner og at vi får i gang en veilederutdanning. Og så ønsker jeg at det åpnes for mer psykoterapi og mer egenterapi – både NPMF og psykoterapi – så vi blir bedre i stand til å arbeide med psykiatriske pasienter. Norske psykomotorikere må inspireres til forskning og flere publikasjoner. Foreløpig har vi mye å tilby fysioterapeutkolleger i andre land. Vår fordel er, at vi er innenfor det etablerte medisinske systemet og innenfor høgskolesystemet i Norge.

Andre kroppsterapeuter, som de danske psykomotorikerne, bør slik jeg ser det, arbeide for å få en tilknytning til det offentlige helsesystem. De danske fysioterapeutene, som har utdanning i Norsk Psykomotorisk Fysioterapi, er innenfor det danske helsevesen, med de privilegier det gir. Det er ikke mange, men jeg tror det er disse dere teoretisk sett konkurrerer med. På noe lengre sikt tror jeg, alle som arbeider med velfundert kroppspsykoterapi kan berike hverandre.

Info om psykosomatisk og psykiatrisk fysioterapi i Norge:

Norsk Pykomotorisk Fysioterapi (NPMF) er en videreutdannelse på fysioterapiutdanningen ved Høgskolen i Oslo. Det heter i dag psykosomatisk og psykiatrisk fysioterapi, og inkluderer NPMF og bevegelsesbehandling/gruppebehandling. Det er et 60 studiepoengs videreutdanningsstudium som fordeles slik: 20 poeng teori, 20 poeng ferdighetstrening og 20 poeng praksis. For å komme inn på videreutdanningen, kreves at man har 1 års praksis som fysioterapeut. Videreutdanningen varer i 1,5 år (3 semestre), og er basert på ukelange samlinger. Ved Høgskolen i Oslo er det 11 samlinger, de andre stedene i Norge er det litt annerledes organisert. For å bli spesialist kreves det ytterligere praksis og studiepoeng. Se www.hio.no avd. helsefag.

Berit Heir Bunkan er i dag seniorforsker ved Høgskolen i Oslo. Hun ble utdannet fysioterapeut i 1949, tok magistergrad med hovedfag i psykologi i 1977. Kvalifisert psykolog i 1980. Doktorgrad i 2003 og i 2004 ble hun ridder av St. Olavs orden 1. klasse for sitt arbeid med psykomotorisk fysioterapi.

Debatt-innlegg i Aftenposten 12.10.07

Det er Rosa sløyfe-kampanje, og brystkreft er på dagsorden. Jeg har lest Anbjørg Sætre Håtuns kronikk om hennes kamp mot brystkreft, og er glad for at flere gir sitt personlige bidrag i denne saken, for jeg vet av egen erfaring hvor viktig det er.

Det jeg ikke er glad for å lese om, er hvor stor mangel det tydeligvis fortsatt er innenfor helsevesenet i forhold til å ha en plan for hvordan ta vare på mennesker både fysisk og psykisk når noen rammes av kreft. Det bør være kjent for de fleste i dag at en kreftdiagnose er et sjokk, og mange kommer ut i store kriser.

Selv fikk jeg lymfekreft for 19 år siden, og ble behandlet ved Radiumhospitalet. Den fysiske behandlingen var det ingenting å si på, men hva med resten av meg? Jeg gjenkjenner alle Håthuns beskrivelser av et enormt indre stress, usikkerhet og fortvilelse.

Det er vanskelig å føle at man ikke kan gjøre noe selv, at man ikke har en påvirkningskraft over sykdommen. Håthun kaller det å miste kontrollen. Hun sier dette er legenes og onkologenes kamp, noe jeg ikke er helt enig i. Vi kan faktisk bidra med mye selv også, men ingen av oss vet selvfølgelig om vi faktisk kommer til å dø av kreften. Og her ligger tapet kontrollen: Vi har oppdaget at døden er virkelig, og at vi ikke selv kan bestemme når vi skal dø. Det er mye vi kan gjenvinne kontroll over i livet selv om vi får kreft. Men jeg savner større åpenhet om døden i dagens helsevesen og også blant folk flest.

Vi overlater den til sykehus og lukkede rom, prester og kanskje noen psykoterapeuter. Men vi skal alle møte døden en dag, og min erfaring ble at da jeg ble venn med tanken om at jeg skulle dø, så ble livet bedre å leve.

Jeg anerkjente døden, men ikke nødvendigvis at den skulle komme snart. Men om den gjorde det, så måtte jeg faktisk akseptere det også. Fra da av påålevde jeg paradoksalt nok at helbredelsesprosessen startet for alvor. Jeg tror rett og slett at jeg begynte å bruke energien min på lysten til å leve i stedet for angsten for døden.

Derfor skulle jeg ønske at de lukkede rom ble åpnet! Jeg forstår og respekterer at ikke alle ønsker å gå inn dit, men jeg tror mange ville ha glede av å bli kjent med sitt ”lukkede rom” hvis de bare ble oppmuntret til å ta skrittet inn. De står jo bokstavelig på terskelen allikevel.

Det eksisterer en misforstått hjelpsomhet mange steder i helsevesenet: ”Gå hjem og hygg deg og lev som før, overlat dette til oss!” En meningsløs setning når livet er snudd opp-ned

I dag vet vi fra psykologisk forskning at tanker og følelser henger tett sammen. Følelsene har igjen et kroppslig uttrykk, de ”bor” i kroppen og påvirker derfor kroppen også.

Bare å tenke positivt tror jeg ikke er mulig i en situasjon som kreftsyk. Det ville være å fortrenge tunge følelser, noe som igjen vil påvirke kroppen. Mange psykologer og kroppsterapeuter kan jo mye om mestring av vanskelige følelser, tap av kontroll, om den tette forbindelsen mellom kroppen og psyken – kunne vi ikke få en opplæring av dem i hvordan man selv kan påvirke kroppen positivt? (Bare tenk på all den nye viten vi får f. eks. innen psykosomatisk forskning.)

For noen år siden, lanserte Stig Bruseth ideen om ”grønne lunger” på sykehusene. Her skulle det tilbys komplementær behandling, slik som akupunktur, urtebehandling, aromaterapi, kostholdsveiledning osv. I disse grønne lungene ville jeg gjerne også sett psykoterapi, maleterapi, kropps-/bevegelsesterapi osv.

Om slik behandling ikke direkte kan påvises å være helbredende på kreftsykdommen, er den i hvert fall helbredende på mennesket som har kreften. Hvordan er det med menneskesynet innenfor medisinen i dag; har man forlatt Descartes gamle oppdeling av kropp og psyke, eller har man ikke…?

Er ”grønne lunger” en drøm, eller har vi snart forstått at et alvorlig sykt menneske trenger hjelp til hele seg, ikke bare til kroppen?

Boken er utgitt på Grøndal Dreyer 1992